Jeg trodde det var for sent for oss – helt til jeg sprayet meg med raffinerte dufter
Jeg heter Karin, er 42 år og har vært gift i 11 år. Vi har to barn – en tenåring som alltid sover for sent og en 3-åring som nettopp har begynt på førskolen. Vi har et boliglån der renten nettopp har gått opp med nesten 4000 SEK i måneden. Et sommersted vi pusset opp for fire år siden, men knapt hadde tid til å besøke. Og et sexliv som ble stille et sted mellom VAB, foreldremøter og slitne kompromisser om hvem som skulle ta oppvasken.
Det er ikke noe galt med mannen min. Og egentlig ikke på oss heller. Men vi har blitt... praktiske. Som en velsmurt maskin. Vi gjør det som må gjøres. Logistikk. Skyte. Handling. Plan. Og hver kveld sovner vi på hver sin side av sengen med telefonene våre. Utmattet. Tømme.
Vi kommuniserer via post-it-lapper på kjøleskapet:
“BVC klokken 10.00 fredag.”
"Husk treningsbag mandag."
"Ikke gå til den andre, den er ødelagt igjen."
Vi ler noen ganger, absolutt. Vi ser samme serie. Vi hjelper hverandre.
Men hver natt sovner vi på forskjellige sider av sengen, med forskjellige telefoner, i forskjellige bobler.
Jeg scroller. Han sovner. Vi er to skygger som gjør det som må gjøres.
Men jeg husker hvordan det var før.
Hvordan han pleide å ta på halsen min når jeg sto på kjøkkenet. Slik han pleide å se på meg. Ikke bare se meg – men se gjennom meg.
Jeg savnet det. Ikke sexen i seg selv. Uten nærhet. Spenningen. Utseendet.
Jeg gikk glipp av noe, men jeg sa ikke noe. For hva skal jeg si? "Hei kjære, jeg føler meg usynlig"?
En kveld scrollet jeg som vanlig. Barna sov. Oppvaskmaskinen surret. Og jeg så en annonse fra Refined Scents.
Jeg vet - det høres latterlig ut. En parfyme? Vil det løse noe?
Men noe i meg ville bare... prøve. Ikke for å fikse forholdet. Men å føle noe, for meg selv.
En uke eller så senere kom flasken. Det var vakkert. Jeg tok den på uten å si noe til mannen min.
Den første dagen skjedde ingenting.
Andre dag – litt lengre blikk.
Den tredje dagen tok han hånden min mens vi satt på sofaen.
På den fjerde dagen sa han:
"Du lukter som da vi var i Visby. Husker du?"
Det høres ut som en film. Men det var så... udramatisk. Så enkelt. En åpning. En varme. En påminnelse.
Han la seg tett. Vi ble liggende stille, men jeg kjente at hele kroppen hans snudde seg mot meg. Det hadde ikke skjedd på måneder.
Det var som om en dør ble åpnet. Ikke til vill lidenskap med en gang – men til nærhet. Utseende. VARME. Nysgjerrighet. Noe hadde våknet, både i ham og meg. Jeg følte meg levende. Som kvinne. Ikke bare en mor, logistikksjef og ansvarlig person.
Jeg vet ikke hvordan det fungerer. Men jeg vet hvordan det føltes. Og jeg vet at noe har endret seg. Vi begynte å ta på hverandre igjen. Ikke fordi vi «burde», men fordi vi ville.
Vi er fortsatt slitne. Renten består. Ungene krangler.
Men det er noe igjen. En nærhet. En lekenhet.
Som om vi husker hvem vi var – og hvem vi fortsatt kan være.
Raffinerte dufter reddet ikke ekteskapet vårt. Men den vekket den. Og noen ganger... er det mer enn nok.
/ Karin, 42 år
